Og ellers saa gaar det fint...

Vi har tilbrakt ti elleville dager i LA og San Francisco. Spradet gatelangs langs Hollywood Boulevard, leid oss egen limosin og drukket champagne med hollywoods hotteste kjendiser! Ja livet er haerlig altsaa... Nei, for aa vaere helt aerlig saa har vi ikke sett noe mer av hollywoodstjernene enn navnene deres printet paa bakken langs walk of fame. Vi var til og med i Rodeo Drive, der Julia Roberts shoppet i Pretty Woman. Der det bare er ekstremt dyre butikker. Der alle kjendisene liksom "henger". Men vi saa ikke annet enn turister som gikk rundt og tok bilder. Skuff ass.

Handleposene fra Dior er bare ikke med fordi vi maatte kjoere de hjem med trailer

I og med at shopping naa har faatt hoyeste prioritet i budsjettet, mens turistifiserte ting har blitt skjoevet litt lengre ned paa lista, ble vi veldig glade da vi fikk et hefte fult av vouchers som gav oss gratis inngang paa diverse turistaktige steder. Men da dagen kom da vi skulle bruke disse voucherne, passerte vi et par butikker paa veien. Eller, greia er vel heller det at vi ikke klarte aa passere, saa vi fikk egentlig aldri brukt de voucherne. Den eneste gangen vi holdt paa aa faa brukt dem var da vi skulle inn paa en sann supergammeldags trikkevogn i San Francisco. Men saa viste det seg at den vouchuren hadde gaatt ut paa dato. Trikkekonduktoeren freaka helt ut (akkurat som veldig mange gjoer i California) og foer vi rakk aa si noe, dro han i snora for aa stoppe trikken og sa vi maatte betale 300 dollar i bot. Litt irriterte spurte vi hvorfor vi ikke bare kunne kjoepe billetter av han (da de bare kostet 5 dollar). Og da sa han bare "Jo, altsaa, hvis dere vil kjoepe billettene saa". Nei vi vil mye heller betale 300 dollar.

California er aerlig talt full av saanne mennesker som han. Det er fult av mennesker som overreagerer paa alt, fullt av ekstremt rare mennesker og ogsaa relativt fult av ekstremt skumle mennesker. Og de moette vi saerlig mange av da vi plutselig havnet i litt feil gate paa vei til hostellet da vi ankom San Francisco. Plutselig var vi omringet av hjemloese, litt saann gangsteraktige dophuer som kikket langt etter oss mens vi vandret med alle vaare eiendeler i store ryggsekker, vesker og trillekofferter. Politiet stoppet oss og sa at vi var i et ekstremt daarlig nabolag og burde komme oss vekk saa fort som mulig. Vi gikk ikke mer i den gata da, kan du si...

Ina poserer forran San Francisco (ikke for aa vaere slem, Ina, men det er tydelig at du trenger nye klaer :p)


Benedicte og Ingvild som poserer forran husa der "Under samme tak" ble spilt inn

Senere paa kvelden ble vi forfulgt av uteliggere med vindusnaler som skulle ha penger. Det hjelper liksom ikke at alle sammen, av en eller annen grunn, ser paa oss at vi er skandinavere. Vi satte oss til slutt paa McDonalds i haap om aa faa litt fred og ro, men da satte det seg ned en svart fyr (hvis det kan kalles fyr, han var relativt feminin) som tydeligvis var i det pratsomme humoeret. Da han trodde han hadde klart aa varme oss opp, spurte han saann helt tilfeldigvis om vi ikke kunne kjoepe en burger til han. Der kasta han nok bort litt tid ja...

Vi fikk smake litt paa det ekte Hollywood, da vi kjoerte limosin sammen med et par norske venninner. Ja, vi gjorde faktisk det! (Vi leide kanskje ikke hele bilen for oss selv da). Vi trodde jo ikke det var mulig aa komme inn paa byen i USA naar man var under 21, men en liten kveldstur langs Hollywood Boulevard viste at vi hadde feil. Mange som kunne tilby oss aa faa oss med til byen, og da vi moette denne irske fyren som fristet med limosintur ogsaa, klarte vi ikke aa si nei.

Vi hadde hoppet over Las Vegas, men det gjorde i grunnen ingen ting, for den limosinen var i grunnen Las Vegas pakket inn i en eneste gigantisk limosin. Det er det grelleste, mest harry vi noen gang har sett. Men det var utrolig kult aa vaere med paa. Ved inngangsdoera til klubben fikk vi stemplet "NO" med store bokstaver paa hendene vaare, saa vi ikke skulle faa kjoept alkohol. Men det gjorde i grunnen ingen ting. Hele greia var bare en utrolig morsom opplevelse, som virkelig gav oss smaken paa Hollywood.

Inni limousinen (det var til og med spilleautomater der)


I dag kom vi til Miami og vi digger det allerede. Endelig ser vi strand igjen. Ti dager uten strand ble litt for lenge for oss (maa antakeligvis paa avvenning naar vi kommer hjem til Norge). Miami er akkurat som man ser paa film. Stappfullt av mennesker, sykkelpoliti, politi paa rollerblates, tynnkledde mennesker og glorete biler som brummer. Ingen som tar ting for seriost. Alle bare nyter livet. Digg.

En liten bil i Miami

Litt ferie i ferien

Fiji maa vaere et av verdens mest avskappende steder. Palmer, hengekoyer og kokosnoetter. Det er i grunnen Fiji. Saa da ble det endelig litt etterlengtet ferie paa oss ja...

Her er en liten innfoering om Fiji, bare for aa faa alle til aa forstaa:

Fiji bestaar av mange idylliske oyer:

Og mange idylliske strender:

Oyene er helt oede, bortsett fra resortene:

(De ser i grunnen ser litt oede ut de ogsaa)

...som er drevet av store familier:

Dette er et eksempel paa en hundredel av en familie

Til sammen danner en familie en saakaldt landsby:

(Det har vi ikke noe bilde av)

Fiji har en veldig respektert drikk som heter Kava. Kava gir en slags rus som blant annet gjoer at man blir sovnig:

Den smaker saann som den ser ut

Benedicte ble ikke saa veldig soevnig

I begynnelsen syntes vi Fijis befolkning var en smule spesielle, men det tok ikke veldig lang tid foer vi fant ut at de i grunnen bare er helt haerlige. Egentlig er de ikke saa veldig forskjellige fra oss. De slapper av, vi slapper av. De smiler, vi smiler. De er bekymringsloese, vi er bekymringsloese. Ja, ikke sant, du skjoenner tegninga.

Benedictes stoerste bekymring de siste par maanedene har vaert at hun skulle feire bursdag paa Fiji. Langt borte fra utesteder, internett og det hun ansaa som "normale mennesker". Ina og Ingvild hadde heller ikke vist mye interesse for hennes store bekymring, saa hun ble i grunnen noe overrasket da hun vaaknet til bursdagskake, bursdagssang og bursdagsgave. Og selv om det ikke finnes nattklubber paa Fiji, klarte vi jo naturligvis aa vekke litt liv i gjestene paa resortet da kvelden kom.

Bursdagskake og megaklem fra Lucy

Men bursdager varer desverre ikke evig, og for aa vaere helt aerlig, saa tok det ikke saa veldig langt tid foer vi ble dritt lei av aa ligge i solen og slappe av. Og siden det strengt talt er det eneste man kan gjoere paa Fiji, saa vi for oss at tre uker kunne bli uendelig lenge. Men da vi forlot Fiji for et par dager siden, var det i grunnen ganske trist. Da hadde vi liksom kommet inn i ordentlig Fiji-modus.

Vi moette etter hvert et par likesinnede nordmenn fra Bergen, og sammen dro vi til Waia Lailai. Ikke at vi vet hva det betyr for noe, men det var et annet ganske greit resort. Her ble vi fort lagt merke til av de ansatte, blant annet fordi vi var saa blide og glade og saa ut som om vi noet livet, noe Fijis befolkning setter godt pris paa (grunnet et par hendelser var det en stor del av de besoekende som ikke satte like stor pris paa vaar bekymringsloese levemaate).

Vi laerte aa flette kurver av palmeblader, men vi syntes i grunnen kurver var ganske kjedelige greier, saa vi brukte heller samme teknikk paa aa lage oss noen hatter som vi skulle ha med oss paa fisketur. Alle ble i grunnen ganske fascinert av vaar hattekunst, saa dagen etterpaa laerte alle aa flette hatter i stedet for kurver, men de ble ikke like kule som vaare hatter, naturligvis:

Nesten som sydvester =)

Fisketuren var forovrig veldig morsom. Vi fikk mange gigantiske fisker:

Camilla fikk blant annet et korall paa kroken

Og om kvelden ble hattene forvandlet til partyhatter:

Dagen etterpaa forsvant en av hattene da den ble gjenglemt i "restauranten". Fijianere (eller hva de naa kalles) lever tydeligvis etter reglen om at finner'n er vinner'n, saa dersom du legger noe fra deg, tar det ikke veldig lang tid foer den plutselig tilhoerer noen andre. Ina glemte en dag vannflaska si i "restauranten". Og da hun gikk tilbake for aa hente den, stod det en fijianer og helte Inas vann oppi sin egen vannflaske.

Vi ble etter hvert godt kjent med store deler av familien paa Waia Lai Lai, saa vi ble invitert paa filmkveld hos Mary:

Alle sammen stappa sammen oppi senga til Mary

(Vi leste et sted senere at hjemmet betyr mye for folk, og det er derfor veldig sjeldent at man faar komme inn til folk)

...og kava-kveld med unggutta i landsbyen:

Etter en taarevaat avskjed med Mary, Clare og Nancy (som var de vi ble mest kjent med) dro vi tilbake til Coral View, hvor vi hadde feiret bursdagen til Benedicte. Det foerste vi hoerte da vi gikk i land paa oya var et stoooort skrik fra Buna (som vi ble godt kjent med da vi var der forrige gang), etterfulgt av "oh my god, oh my god! You came back!" Etterfulgt av flere overraskede familiemedlemmer som visstnok fortsatt husket oss godt. Koselig det altsaa (men vi huska ikke dem).

Lykkelig gjenforening med Buna

Buna hadde sagt til oss da vi dro fra resortet forrige gang at hun skulle arrangere crossdressing-party dersom vi kom tilbake, saa crossdressing ble det. Vi har lite manneklaer i bagasjen, men fikk laane litt av familien:

Ina vant som beste mann

Vaeret ble litt graatt, saa vi maatte finne paa noe annet. Ina og Ingvild begynte aa steppe og det ble fort populaert blant de infoedte. Sa vi laerte dem foerste del av "Building bridges".


Fijis nye steppegruppe (Benedicte gav opp ganske fort da)


Paa 17. mai slo vi paa stortromma og booket oss inn paa et fiiiiint resort. Der ble det digg 17. maifrokost, tog paa stranden og cocktail ved bassenget. Tidenes mest idylliske 17.mai-feiring.

Vi fant ingen nordmenn, men mange andre som ville ferie

Paa vei tilbake mot fastland moette vi Johannes og Ole, som tilfeldigvis skulle akkurat de samme stedene som oss. Saa da reiste vi med de noen dager. Vi ble i et lite oyeblikk litt redde for at de ikke skulle komme seg til LA, da Ole plutselig maatte til sykehus. Noen hadde lagt merke til den litt betente foten hans og ble en smule bekymret:

Det kan vi ikke skjoenne :s

Men naa er vi altsaa i Los Angeles. Ole og Johannes maatte vente 24 timer paa flyplassen i Auckland foer flyet deres gikk til LA, dermed er vi igjen helt paa egenhaand. Og forelopeig har vi ett inntrykk av amerikanere: de overreagerer paa alt og er frekke. Saa saann er det. Men vi har i hvert fall varmt vann i dusjen, normale senger og butikker, noe som ikke er en selvfoelge etter aa ha tilbragt tre nydelige, avslappende og opplevelsesrike uker paa Fiji.